Village walking, rastafletter og kjærestetelefon!

Dette var kanskje den tøffeste dagen her nede. I dag har vi ikke vært på skolen, men vært med Belinda på å gå i landsbyen og få barn tilbake til skolen, på village walking. Dette går ut på å gå ut i landsbyene og få elever tilbake på skolen. De som ikke har klær får noen klær de kan bruke. Vi kjørte alle sammen til Chankandwe og gikk derfra og ut i landsbyen som er der. Vi hadde med oss ett stort lass med klær som vi håpet å få gitt bort til noen som trengte det. Og det kan man si at vi fikk gjort. Vi var klar over at vi kom til å se veldig fattige mennesker på denne turen, og at det dermed kom til å bli en ganske tøff opplevelse. På vei ned til det stedet der de fattige skulle samles for å få litt klær osv, så vi mye fattigdom som vi ellers bare har kjørt forbi. Det er virkelig noe helt annet å gå ut av bilen og se menneskene der på nært hold. Vi gav noen klær til en dame som ikke hadde fått noe ved forrige village walking, hun bodde alene i et lite skur med tre barn. Vi gikk videre, og på veien møtte vi en sånn Iguana eller noe, den var i alle fall grønn, men var ganske liten. Moro å se, fikk tatt bilde av den.

 

Vi kom ned til stedet der vi skulle dele ut klær, og det var en del mennesker der som så ut som de vi har sett ellers i gatene. Dette var visst de fattigste som var samlet for å få ting. Utdelingen begynte ganske pent ved at de satt på bakken i rekker, og vi delte ut. Det var ganske ekkelt å dele ut klær. Der skulle du stå og velge hvem du skulle gi hva til. Og garantert var det noen som ikke fikk noe som helst. Men utdelingen begynte greit med at gi så an gutte- og jenteklær og gav de det vi tenkte kunne passe. Etter hvert som de så at vi delte ut, og de skjønte at de ikke fikk noe hvis ikke de var mer offensive, begynte det å bli litt ille. De røsket og dro ting ut av hendene mine og hendene til andre. Det var flere ganger som jeg hadde plukket opp en ting fra baggen jeg hadde med, som jeg hadde tenkt til en liten gutt, og det var en voksen eller ett annet desperat barn, som snappa det ut av hendene mine eller den andres. De begynte å dra i sekken, i meg, armene mine, de dro klær ut av sekken. Jeg måtte bare flytte meg hele tiden så det ikke skulle bli helt kaotisk. De stod som gribber rundt matfatet. Det var tydelig at de sloss for livet om de klærne. Det ble faktisk nesten slosskamper.

 

Vi fikk virkelig se Afrika på sitt verste. Jeg har aldri tenkt at noen kunne bli så desperate etter klær at de sloss med sine egne naboer om en ussel Buff fra Medicus Plesner(takk mamma, det var tydeligvis satt pris på), eller en helt vanslig t-skjorte. Jeg hadde noen leker som Elise skulle ha gitt bort til noen ho kunne ta bilde av at fikk dem, men det var ikke så lett å få gitt noe til en person, så det endte med at vi tok med lekene ut av kaoset, og gav det til noen vi møtte på veien, da fikk vi tatt bilder også. Det var nemlig et søskenbarn som hadde sendt med henne lekene. Det var en fin ting å kunne gi bort klær til noen som trengte det så desperat som de gjorde, men det var også vondt å se at de sloss om klærne. Det er umulig å beskrive det desperate blikket de hadde i øynene da de fikk gavene.

 

Vi gikk derfra ganske tomme inni oss, og mange felte noen tårer også. Jeg har faktisk ikke grått her nede enda. Det eneste jeg har fått tårer i øya av er å se at de ble så glade for fotballene de fikk, og å høre at det var Kristoffer som ringte meg i stad. Kjempekoselig å høre stemmen til kjæresten for første gang på tre og en halv uke. Har så vidt hørt den en gang på skype, men linja var så alt for dårlig, som vanlig. Jeg vil ikke si at det jeg ser ikke går inn på meg, for det gjør det virkelig. Reaksjonen er vel bare en annen, og det blir vel kanskje til at alt kommer på en gang til slutt.

 

Da vi kom tilbake på Chankandwe, som er skolen til Madeleine og Stine, og førskolestudenene, samlet vi oss på læreværelset og fikk litt å drikke. Her ble det også samlet inn penger til skolegang for barn i landsbyen som ikke har råd. Det koster 100 kwatcha for tre måneder. 100 kwatcha er 4 norske kroner. Jeg gav 3000 kwatcha, kunne nok gitt mer og, men det tilsvarer skolegang for ti personer i ett år. Og da betalte jeg 120 norske kroner. Det sier litt om fattigdommen når de ikke har råd til å gå på skole. Det var viktig at vi gav pengene til Belinda som vi var med, og ikke de i landsbyen selv, for da ville det bare gått til mat. Ikke at det er så forferdelig det heller, men det er veldig viktig å få folk til å gå på skolen her nede.

 

Etter denne turen dro vi til kontrasten selv, nemlig Capital hotell. Her lå vi på solsenger og solte oss med tankene tilbake på village walkingen. Sola var som vanlig fryktelig mye sterkere enn ventet, så jeg er ganske rød bak? Fra skulderblad til hæl. (ikke helen, for det er navnet mitt;)) Det var godt med litt avkobling.

 

I kveld har jeg blitt flettet rastafletter på. De skulle først gjøre det sånn inntil hodet på halve hodet, men de klarte ikke å flette det glatte håret til meg og Stine på den måten. Det endte med at Stine droppet fletter, mens jeg var litt staere på at jeg skulle ha fletter, og ble fletta sånne rett ned fletter på hele hodet. Det tok ikke mindre enn 4,5 timer+. Ikke ble det så superfint heller, men helt ok! De hadde ikke gummistrikker til å feste nederst da, så nå har jeg hestehale, og så skal snille Stine og de som gidder hjelpe meg i morgen og flette helt ned og sette på gummistrikker. Det er litt kjekt at jeg kan vaske håret, og ha en annen sveis enn hestehale når jeg først har sittet i 4-5 timer og flettet håret. Vondt gjorde det og! I morgen er det også tilbake til skolen, da skal vi fortsette med animasjonen som vi har begynt på. Får nok lagt ut filmene når jeg kommer hjem. Noen er litt bedre enn andre, det er ikke bare lett å dirigere afrikanske barn som ikke skjønner engelsk overhodet selv om de undervises i det. Lise har også bursdag i morgen, så da skal vi ut og spise. Koselig! Er i grunn litt sulten nå, ikke spist siden kl to pga flettene, og ikke mat før i morgen tidlig.

 

En annen ting vi fikk høre i dag er at alle geitene som de har i landsbyen ved Chankandwe og Chinsapo er forhekset. De kan ikke drikke melken deres, eller spise dem. De er ganske så overtroiske her nede. Det er ett tre som jenter kan ta på for å få større pupper. Noe man kan spise for å bli gravis, som så ut som stein. Det har også blitt arrestert en heks da noen av studentene var på rundtur i landsbyen. Fengslet her nede så visst ut som et vanlig hus her nede gjør, med gitter på toppen. Ett rom til alle fangene. I tillegg er de så fryktelig kristne. Noen er helt ekstreme og sier god bless you til alt. De lurer på hva jeg som ikke tror på noe, tror at skjer når jeg dør. Haha?

Nå er det straks nattan med rastafletter i hestehale og solbrent baksiden, nam.

2 kommentarer

Nina

10.feb.2010 kl.22:07

Et godt eksempel på at noedhjelp må organiseres på en skikkelig måte. Godt de ikke "tok" dere, og tingene deres. Flott med alt du har fått opplevd. Hyggelig at Stoffern har ringt også, det satt du pris på det....! Klem mamma

Brodern

10.feb.2010 kl.22:19

Dette hrtes litt ekkelt ut. litt rart og tenkte på hvor godt vi faktisk har det her hjemme. litt morsomt det der med rastaflettene da :p :D

Skriv en ny kommentar

Helen

Helen

21, Sarpsborg

Jeg er student ved Høyskolen i Østfold, og studerer for å bli allmennlærer:) På fritiden finner du meg i stallen eller hjemme sammen med kjæresten:)

Kategorier

Arkiv

hits