Helen sin blogg

Det er en skam å sitte inne med skolearbeid nå. Men har jeg noe valg da? Eksamen nærmer seg og samvittigheten fra ugjort arbeid bogner over. Helst skulle jeg vært ute og gått en tur, løpt en tur, eller kanskje aller helst, ridd en tur! Men her sitter jeg med skolearbeidet.

Vi har et arbeidskrav i norsk hvor vi skal holde et foredrag på fem minutter om en bok eller et tema fra vårens pensum. Jeg har da fått tildelt Siss og Unn i islottet av Tarjei Vesaas som mitt tema for foredraget. Egentlig en ganske greit oppgave, men så var det det å sette seg ned og faktisk gjøre noe da.

Elsker våren og vil helst bare sole meg og være ute og se på blomstene som popper opp over alt!

Fra jeg kom hjem fra Malawi til nå har dagene gått stup i ett. Helgen etter at jeg kom hjem gikk med til en Trysiltur på fjellet med familien til kjæresten min. Slalomferdighetene mine er ikke mye å skryte av, men gøy er det i alle fall. Etter å ha tatt bort magnetene på tuppene på skia ble det også bedre. Ja, de plastgreiene på tuppen har magneter i seg, jeg er helt sikker, plogingen går nemlig i kryss. (påstår fremdeles ikke at jeg kan stå slalom).

Etter en Trysiltur der beina virkelig fikk dirra litt bar turen videre til LONDON! Det var en klassetur der vi fikk lov til å ha med kjærester. Jeg har aldri vært i London og må si meg enig i de som mener det er en fin by. Det var masse flott å se. Kristoffer og jeg fikk sett det meste, blant annet London eye, Madam Tussauds, London dungeon, sealife, big ben, westminister og så videre. I tillegg til titting ble det en del shopping, så om ikke lommeboka var tom etter Malawi, så er den det nå.

Nå sitter jeg og skal prøve å skrive praksisrapport fra oppholdet i Malawi, men hang meg opp i scrapblog og prøvde å lage header. Så ut som om jeg fikk det til også, nesten...

Forguder forresten PÅSKEEGG, nettopp spist meg kvalm her...

Nå er jeg endelig kommet hjem. Det er utrolig godt å være hjemme, men jeg kommer til å savne det flotte landet Malawi. Jeg vil absolutt tilbake en dag.

Tenk å kunne spise uten å tenke på antibac, kunne gå ute uten solkrem, kunne legge seg uten mygga og myggnetting, kunne kjøre rundt for seg selv, kunne klemme kjæresten og snakke med familien igjen. Mye man savner når man tenker seg om.

Reisen hjem gikk bare bra. Ingen forsinkelser og jeg fikk begge koffertene mine, til en forandring! Nå begynner den harde skolehverdagen og innlevering i norsk og predagogikk denne uken. Det er bare å hive seg i det, for på torsdag skal jeg på Trysil med kjærestens familie, og på mandag går turen videre til London. Jeg er visst en bereist person om dagen!

Det var koselig å komme hjem til fiskene mine også. Jeg fikk meg nemlig fisker rett før jeg reiste, og nå har de fått barn! Spennende å se de vokse opp. Nå er de bitte, bitte små.

Et stort minus, bokstavlig talt, med å komme hjem var denne kulda. Første kvelden jeg var hjemme var det -21 grader. Jeg som hadde belaga meg på vår når jeg kom hjem. Det kunne jeg drømme langt etter.

Dette blir den siste bloggen fra Malawi. I morgen reiser vi nemlig hjem. Helt sykt hvor fort fem uker har gått, men det føles også som en evighet siden vi dro hjemmefra. Har gjort så mye her nede. På torsdag var den store åpningen av Mwenyekondos flerbrukshall, og avslutning for oss studentene. Dette var en stor dag. Vi ble oppringt på morgenen og fik beskjed om at utdanningsministeren, som var hederesgjesten denne dagen, var litt forsinket, dermed fikk vi en time ekstra på morgenen. Vi dro av gårde i halv ti tida, og belaga oss på å være ferdige der rundt tolv. Det kunne vi drømme langt etter.

 

Det hele begynte med at vi gikk ut av bussen til en megastor folkemengde som satt og ventet på ministeren foran ett stort telt. Inni teltet var det stoler som var dekket med silkestoff til ministeren skulle komme. Tre rader bak ministerens kongestol satt vi studentene på rekke og rad med dressene våre spesiallaget for anledningen. Etter hvert som vi hadde ventet litt så begynte noe underholdning. Vi så ett par danser, marimbaspilling, som forresten var mindre imponerende enn det jeg har hørt på Kjølberg. Det betyr enten at de på Kjølberg er veldig gode, eller at de i Malawi ikke var så gode. Det var visst ikke så lenge siden de begynte å spille da. Etter en lang stund med litt kjedelig underholdning. Og DA kom ministeren. Han hadde nemlig åpnet hallen og litt sånn før han kom på showet. Så da han kom så begynte det på nytt. Vi fikk se det meste to ganger og kjedet oss egentlig veldig mye. Elise og jeg grua oss litt til å holde den talen også. Da det ble vår tur til å holde tale var det egentlig helt greit. Det var fint å kunne si noe selv om det satt sikkert 3200 mennesker og så på. Hele skolen er på ca 2800 elever. Og så var det mange viktige mennesker som ville se på åpningen. Etter talen vår så skulle vi synge. Det gikk helt greit denne gangen også, selv om det var ute og kanskje ikke så mange hørte at vi sang. Det komiske var at vi måtte stå snudd mot ministeren med forlkemengden bak oss! Det naturlige ville vel være å synge til flertallet, men neida. Vi snudde oss på bob bob dady dady da.

 

Etter talen og sangen var det tid for Wenche å holde sin tale. Etter den så skulle alle lærerne få diplomene sine. Arrangøren satt på ?heal the world?, da de delte de ut. Og akkurat på det fineste i sangen så kom han praksislæreren som har hatt mest med oss opp og fikk sin diplom til stor applaus fra alle elevene og oss andre. Det var et så flott øyeblikk, jeg fikk absolutt tårer i øynene der. Var veldig trist å se at nå var det over på ordentlig. Etter utdeling av diplomene fikk vi studentene gave fra skolen. Det var kopper til alle studentene med navna våre på. Utrolig fine! Elise og jeg fikk faktisk gave av foreldrene til elevene våre også. Veldig koselig. Det var et sjal med noen afrikanske farger på.

 

Etter at vi trodde seremonien var over, var den tydeligvis ikke det. Da bar det videre inn i hallen og vi tenkte det verste, at det var noe lange greier som skulle skje her også. Men der fikk vi bare mat og drikke! Noe vi virkelig trengte etter den seremonien som lissom skulle vare i to timer, og som ble til fire timer. Litt kjedelig.

 

Etter alt var slutt var det tid for å si hadet til elevene og lærerne for siste gang. Jeg gikk bort til en av elevene vi har lagt litt merke til i klassen og sa hadet til han. Det var koselig å få gjort det. Det blir trist å dra fra de du har fått ett forhold til. Sannsynligheten er jo veldig stor for at man aldri ser de personene igjen. I alle fall ikke en elev på en skole sånn som han var. Elise og jeg fikk også en mango av ho damen fra barnehagen. Hun hadde visst lovet oss den da vi var på besøk i barnehagen. Utrolig søt dame. Alle menneskene her nede er så blide og snille, helt imponert over landet.

 

Så alt i alt, trist å dra fra Mwenyekondo, vil absolutt tilbake og ikke så tårevått som i går.

 

Etter åpningen av hallen dro vi som skulle det til Lake Malawi og Liwingstonia Beach. Før vi dro var vi forresten innom skredderen og hentet kjolene. Nå passet gullkjolen, og de to andre jeg skulle ha, buksekjolen og den grønne var ferdige. Jeg er veldig fornøyd. Den grønne bare elsker jeg! Været var dårlig da vi dro, men det var helt greit for det ble mørkt like etter at vi kom hjem likevel. Vi spiste i restauranten og tok en runde Alias, endelig Madeleine fikk du spilt Alias. Det var moro, må kjøpe meg spillet selv.

 

Etter en utrolig god natts søvn stod vi opp til planskende regnvær, LITT skuffa over været. Heldigvis veide den perfekte frokosten litt opp for det. Vi fikk pannekaker, omelett, masse frukt, bacon? Godt var det. Så pakket vi ut av rommet og gjorde oss egentlig ferdig til å dra, men så tittet vi opp på himmelen, og da så det ut til å lysne litt. Det endte med at vi var optimister og tenkte at nå kommer sola. La oss ned på solsengene på stranda, og der var sola! Perfekt timing, vi skulle akkurat til å kjøre. Så da fikk vi lagt på solsenger på stranden på lake malawi i ett par timer før vi dro hjem. Dette var prikken over i-en for oppholdet. Fikk litt solbrenthet på meg for siste gang på noen måneder.

 

På vei hjem kjørte vi innom tremarkedet og plukket opp noen nøkkelringer vi bestilte dagen før, og kjøpte noen andre trevarer. Så nå har jeg kun 1000 kwatcha igjen som jeg skal bruke på tremarkedet her hjemme i morgen. Jeg skal også ta med meg shampoen og balsamen min ned dit og bytte den i noen trevarer. Jeg vil nemlig ha en stor trebolle, og den skal de nok ha mer enn 1000 kwatcha for, så da prøver jeg meg på byttingen. De var helt ville på å skulle bytte ved lake malawi, så da håper jeg de er interessert i min halvfulle shampoflaske som jeg likevel tenkte å la ligge igjen! Hihi..

 

Nå i kveld har vi hatt vår siste middag her på Korea Garden. Vi har hatt buffet med litt tacoaktig mat, det var lompe, kjøttdeig, ris, tatsiki, ?tacosausgreier med kutta grønnsaker? og avokado. Kjempegodt var det! At de ikke har foreslått sånn mat for oss før;) Nå er koffertene ca ferdig pakket og jeg er veldig klar for å dra hjem. Skal en tur ut på morgenen i morgen å bruke de siste pengene. Vi reiser fra Korea Garden Lodge i morgen klokka halv elleve på formiddagen. Så går flyet vårt sånn ca halv ett. Er forhåpentligvis hjemme klokka ni på morgenen på søndag. Det skal bli bra!

 

Da kommer neste innlegg fra meg i Norge! :D Takk til de som har orket å lest min blogg mens jeg har vært her i Malawi! J

I dag har det vært tårevåte avslutninger på Chinsapo og Chankandwe. Jeg hadde ikke forberedt meg på tårer overhodet, siden det ikke var så trist i går, og i dag var det heller ikke min skole. Men tårer ble det. Man kan ikke annet når elevene som de andre har hatt står foran deg og gråter for at de skulle dra, samtidig som de synger farvelsanger. Elevene på både Chinsapo og Chankandwe dansa flotte og energiske danser for oss. Det er virkelig flott å se på dansene deres. Spesielt guttene er imponerende gode til å danse. Selvfølgelig imponerer jentene med sine dansende hofter også. Både Caroline og Kristine og Madeleine og Stine og førskolestudentene fikk gaver av lærerne sine under avslutningsseremonien. Det hele var veldig fint og trist. Man har virkelig ikke lyst til å dra fra dem når de snakker så fint om hvor bra det har vært å ha oss her. Vi er litt guder for dem.

 

Etter skolen dro vi til skredderen for å hente kjolene våre. Det var ikke alle som var ferdige. Den ene min var ferdig, men den ville jeg ha litt strammere rundt magen så den sitter bedre. Ellers ble den veldig fin. Lang gullkjole med knyting i nakken og mønster i gullet. Gleder meg til å bruke den en eller annen gang. De andre mine var ikke ferdige enda på grunn av at elektrisiteten var borte, vi skal hente de i morgen. Det er helt sikkert noen justeringer som skal til på dem også, men får håpe det ikke er så alt for mye.

 

Vi var også på den norske ambassaden her i Malawi. Der fikk vi snakket med en dame som fortalte oss litt om jobben sin osv. I kveld har vi hatt vår siste kveld på Mamma Mia. Jeg delte foccatia-brød og en pizza med Elise og Stine, nam nam. Det er nesten litt vemodig å være på Mamma Mia for siste gang, kjøre fra Chinsapo Area, som er landsbyen ved Chankandwe og Chinsapo. Rart at man ikke skal hit mer (hvis ikke jeg bestemmer meg for å ta en tur hit alene en gang). Man blir glad i landet Malawi, helt klart! Warm hearted people indeed.

 

I morgen er den siste avslutningen, nemlig skolen til Elise og meg, Mwenyekondo. Det blir en sammensetning av åpning av flerbrukshallen og avslutning for oss studentene. Vi skal dermed holde tale for kunnskapsministeren i landet om hvor flott vi har hatt det her på Mwenyekondo. Det kan bli spennende. Etter de tårevåte talene i dag så gruer jeg meg jo ikke mindre. Men men?

 

I morgen drar vi også til Lake Malawi med lærerne og basisgruppa vår. Det blir nok fint. Det er meldt regn da, dessverre. Men håper på sol innimellom så jeg rekker å få litt farge før vi reiser hjem om 3 dager. Det er bare to hele dager igjen her nede!

I dag har vi hatt avslutninger på Chatuwa og Bambino. Vi hadde alle pyntet oss med de nye afrikanske nasjonaldraktene. Den første skolen vi var på var Chatuwa. Der var det oppvisninger fra elevene. De viste oss ?hode skulder kne og tå? som Lise og Kristine hadde lært dem. De hadde også noen andre sanger på chichewa og en utrolig kul dans. De er så energiske når de danser og synger. Hoftebevegelsene er bare helt utrolige, vi nordmenn kan bare drømme. Etter den imponerende dansen skulle vi synge våre tre sanger, alle fugler, bob bob dady dady og heal the worl. De syntes bob bob sangen var veldig kul når vi klappa og gjorde noen bevegelser. Heal the world gikk også bra, tross regnet som senket våre spinkle norske stemmer enda mer i den store hallen. Lise og Kristine holdt også en fin tale for rektor, lærere og elever. Det er viktig når man holder taler her nede at man sier rektor først, så deputy rektor, og så lærere og til slutt elever. Det skal være hierarkisk. Ble nesten litt tårevått da de holdt talen. Litt ut i programmet fikk vi studentene beskjed om å reise seg opp, så begynte lærerne å synge og bevege seg mot oss. De sang ?goodbye but not forever?. De var så søte, ble litt trist med den sangen, i tillegg så fikk alle studentene smykke av lærerne. De gikk mot oss og alle lærerne satt på smykker til hver av oss studentene. De var så søte. Jeg fikk et afrikasmykke, som jo passer fint med afrikaøredobbene jeg har kjøpt meg.

 

Etter avslutningen på Chatuwa gikk turen videre til Bambino og avslutningen der. Her hadde førskolestudentene hatt undervisning for elever i førsteklasse der noen ikke var eldre enn 3 år! De viste oss noen sanger/danser. Vi hørte på talen til rektoren der, og Wenches tale som hun skal holde på alle skolene, i tillegg til Beathe sin tale. Alle talene var veldig fine. Etter talene var det vår tur til å synge. Det gikk bra denne gangen her også, og vi hadde blitt enige om å holde rundt hverandre og vugge på siste refrenget av heal the world. Det ble veldig fint.

 

Etter avslutningene dro noen av studentene på Crisis nursery en gang til for å hilse på de søte barna. Jeg ble hjemme og slappet av litt. Så var vi på en matshoppingrunde nå i kveld. Det ble rundstykker på de fleste av oss. Vi er ganske drit lei resturantmat, og særlig Korea Garden mat. Man blir det etter fem uker med samme meny? Så nå har Madeleine og jeg spist baguettene vi kjøpte med ost og skinke til. Det smakte utrolig godt.

 

Ikke mange dagene igjen her nede nå. Vi reiser faktisk hjem på lørdag, det betyr kun tre hele dager igjen her nede. Skal bli godt å komme hjem, men litt trist og dra.

I dag har vi hatt vår siste dag på skolen. På morgenen i dag fikk vi dressene til avslutningene. Skredderen kom sent men godt. Dressene ble virkelig fine, over all forventning. Stoffet var fint, og skredderen hadde sydd pent. Skjørtet mitt var litt stort, men Stine sitt var litt lite, så da bare byttet vi. Draktene ble veldig fine, gleder meg til å bruke dem i morgen, onsdag og torsdag.

 

På skolen fikk vi vist elevene animasjonsfilmene, og det var veldig stas. De samlet seg som vanlig når vi gjør noe, i klynger rundt der det skjer. Nå var det PC-en til Elise det gikk ut over. De satt ivrige å så på filmene de hadde laget, og jublet høyt når visningen var ferdig. Så fornøyde med å se seg selv på film. Jeg fikk også hjelp med å ta ut flettene mine i dag. De hadde blitt så bustete og stygge, noen hadde gått ut også. Så da fikk jeg hjelp av en hel haug jenter fra klassen til å ta ut flettene. De var så glade for å hjelpe til. Må innrømme at det gjorde litt vondt, men det gjorde det jo når jeg dro ut fletter selv og. Deilig å få de ut var det i alle fall. Håret ble stort og fint med litt kreppaktig fall og greier. Kanskje jeg må gå til innkjøp av en kreppetang når jeg kommer hjem.

 

Etter skolen dro vi på Crossroads og spiste lunsj og tittet litt i butikker. Jeg fant ikke noe jeg likte, så da sparte jeg de pengene. Etter crossroads dro vi til skredderen og maste litt på kjolene våre for å passe på at de blir ferdige til onsdag. Vi, basisgruppa mi og lærerne, skal til Lake Malawi fra torsdag til fredag, og da vil vi helst ha kjolene før vi drar. Det skjer så mye på fredag, da blir det pakking og styring siden det er den siste dagen her.

 

Nå i kveld har vi tatt en liten middag på rommet vårt, og ellers øvd på sangen vi skal ha i morgen. Vi studentene har nemlig lovet å synge en sang for skolene på avslutningene. Etter mye om og men ble det ?alle fugler?, ?bob bob dady dady?, og ?heal the world- Michael Jackson?. Nå ser det ut som om vi klarer og lære oss sangene også. Blir sikkert fint å synge for skolene. Heldigvis har vi Ida i gruppa vår, som er sangstjernen selv, og hjelper oss med å lære oss andre å synge bedre enn høner.

 

Så i morgen begynner da avslutningene. Vi sa hade til klassene i dag også. Litt rart og aldri skulle se dem igjen. Det er jo faktisk noen av de 240 elevene man kjenner igjen i løpet av fire uker i undervisning.

Safari var helt fantastisk. Vet ikke hvor jeg skal begynne, vi har opplevd så utrolig mye. Begynner med fredagen:

 

På fredag dro vi av gårde på morgenen. Land and lakes safari kom og hentet oss på Korea Garden med to jeeper. Vi hadde også med oss en dame fra Storbritannia, en litt stille og rar en som drev med noe vanngreier. Vi satt oss inn og forberedte oss på det verste, humper og svinger i 7,5 timer. Turen ble faktisk ikke så verst, var overraskende lite humper. De humpene vi hadde var bare en opplevelse. Ikke så lett å sove, men ikke så mye humper at ryggen ble støl. Til og med kryssing av grensen mellom Malawi og Zambia gikk bra. Midt inni humpeveien i Zambia er det en 500 meter lang asfaltstrekning som vi har hørt om fra før vi dro. Den strekningen er nemlig sponset av Norge. Flaut vett, hva er vel 500 meter midt inni verste humpevei? Da vi kom fram håpet vi på å få en kveldssafari ekstra siden vi var litt tidlig ute. Men dessverre rakk vi det ikke. Vi fikk sett elefanter, aper og impalaer (en type antiloper) første dagen også. Apene gikk rundt der hvor vi bodde, plutselig hoppet det frem en her og en der. Akkurat som om de viste seg frem for oss. Nysgjerrige og smarte. Damen som eide stedet vi var på, Dora som var fra Sveits, fortalte meg at de klarte og åpne luka til søpla, så ho måtte sette på en ekstra lås. Ellers rundt hyttene vi sov i, som faktisk var veldig fine, har vi sett pokoer, giraffer og en leopard bare 200 m fra hytta, utrolig! Da vi ble kjørt til hytta på kvelden så vi faktisk hippo, elefant og DIGERT piggsvin. Fikk nemlig ikke lov til å gå de 200 meterne fra hytta til spisestedet pga farlige dyr. Elefanter er nemlig det dyret som dreper flest mennesker i Afrika, og de var rett ved hytta. Piggsvinet vi så var faktisk ett veldig sjeldent syn, så vi bråkjørte etter ut i skogen og jaktet på piggsvinet. Det var snilt av dem å ta oss på en ekstra kjøretur på kvelden. Før turen var vi innmari trøtte, men etter å ha sett alle de dyrene var vi ganske våkne. Det var faktisk veldig spennende å kjøre rundt med lykt og lete etter dyr.

 

Lørdag var det tidlig opp, jeg satt klokken på 04.55! De som jobber på stedet kom til og med og banket på døra vår, ladies?! Vi ble kjørt til frokost fra hyttene vi bodde i. Ved frokosten fikk vi høre at to av jentene hadde sett hippoer rett utenfor hytta. Vi ble om mulig, enda mer spente på safarien. Pakket og klare med fotoapparatet ladet satt vi oss i safaribilen og kjørte til South Luangwa national park. Over luangwa river som skiller nasjonalparken fra der hvor vi bodde. Dyrene kan krysse elven hvis de vil, de er helt frie, det var derfor vi traff de dyrene vi traff. På vei til den første safarien så vi faktisk giraffer også, vi så det i går ettermiddag også. Kommer på litt ting mens jeg skriver her.

 

Vi kom ikke lenger enn opp på brua, som førte til nasjonalparken, før vi så hippoer nede i vannet. Og slik fortsatte det. Vi så en forlatt sebra, en elefant, impalaer, pokoer, hippoer, en hel haug buffler, guiden sa det var rundt 1000 stk som var på vandring fra ett sted til ett annet, og giraffer. I tillegg til en del forskjellige fugler, men det skjønte guiden fort at vi ikke var såå interessert i som å se pattedyrene. Vi håpet og håpet på å se løver, men så det ikke. Så da hadde vi håpet oppe for nattsafarien. Det var spennende og herlig å kjøre rundt i bilen med vind i ansiktet for å se etter dyr. Guiden var veldig flink og fortalte oss fakta om dyra uten å prate i evigheter. De kunne det utroligste. Det tok visst tre år for å bli ordentlig guid. Vi satt stille og nøt alle lydene og spenningen av å kjøre rundt. Det var noen ganger det tok en stund før vi så ett dyr, men det var i grunn spennende å bare kjøre rundt. Vi hadde til og med en tissepause, og det var litt spesielt å sette seg i gresset rundt en busk å tisse rett ved det vi hadde sett 1000 bøffler. Det er ikke hver dag man gjør det, og det er en opplevelse å tisse!

 

Da safarien var over kjørte vi tilbake til wildlife camp som var navnet på stedet der vi bodde. Der fikk vi lunsj som var vegatarlasagne, en litt rar rett som smakte helt ok. Etter lunsjen dro vi opp til badebassenget og nøt utsikten over elva som rant forbi. Noen lå i sola og solte seg, mens andre hadde nok med å ligge i skyggen og overleve. Jeg var i den siste gruppen. Det var utrolig varmt i Zambia. Heldigvis kom det en regnskur midt på dagen. Da søkte vi alle ly i hytta med madrasser rundt oss. Madeleine fant ett håndkle hun pakket rundt seg. Det viste seg å være en tysker sitt håndkle, og i stedet for å spørre pent om det var hans håndkle, nappet han håndkleet av Madeleine som lå og sov. Hun skvatt, og de som satt rundt lo av tyskeren. Det var morsomt å høre dem fortelle etterpå.

 

Klokken fire var det tid for kveldssafari. Vi hadde egentlig ikke så utrolig høye forhåpninger om å se dyr i mørket. Men nattsafarien var over all forventning. Det begynte i lyset da vi så mange dyr. Vi så alt vi hadde sett før, bare enda nærmere. Elefant rett ved bilen, tre store giraffer og to giraffbabyer. Det var helt utrolig å se hvor store de var. Den vi så var tre meter høy. Og den var visst liten i forhold til hvor stor den kunne bli andre steder. De kunne bli opp til 4,5 meter høye. Giraffer er faktisk yndlingsdyret mitt, ved siden av hester, så klart. Nå vet jeg grunnen. De var så flotte. Tok en hel haug fine bilder. Kunne vært bedre med et speilreflekskamera som noen studenter hadde, men skal få bildene deres, så da blir det vel bra.

 

Vi kjørte over ett område som var litt ribba for trær. Det viste seg å være på grunn av at elefantene som var der for lenge siden hadde revet ned så mange trær der. Det så litt savanneaktig ut, og det var egentlig sånn jeg hadde trodd at landskapet skulle være hele tiden. Men det var mest høye trær, innsjøer, og mye høyt gress og busker. Det var veldig frodig nå i regntiden. Da var det også litt mindre sjanse for å se så mange dyr, siden alle dyrene trekker til de samme stedene i tørken for å få vann. Men vi var heldig og fikk sett mange dyr fordet.

 

Vi fikk til og med sett krokodille. Han fortalte oss at krokodille var det så liten sannsynlighet for å se, at det kunne vi bare glemme. Men så plutselig kom det en gående over veien der vi kjørte. Kjempegøy! Vi fikk også sett løver. Det var blitt mørkt og vi kjørte med lyskasteren og lyste rundt for å se etter dyr da vi så en bil som stod stille og lyste på løver. Løvene kom gående mot oss og rett forbi bilen. Jeg kunne strekt ut hånda mi og tatt på dem. De kom på begge sider av bilen. Var helt rolige og målbevisste. Var syv løver. Noen unge hanner og hoer. Var dessverre ikke noen voksne handløver med manke å se. Men utrolig å se LØVER i naturlige omgivelser. Etter vi hadde sett løvene dro vi videre og fikk sett en hyene. Den var ganske stor, og overraskende mye penere enn på film.  Den poserte så fint for oss, så fikk noen bra bilder av den og.

 

Ute av parken så vi en stor hippo oppe på land, og vi fikk tatt bilde av den. På veien ned til campen fikk sjåføren vår en beskjed, og han sa han måtte kjøre fort for at vi skulle se noe vi ville like. Og kjøre fort gjorde han virkelig. Gassa på så vi letta i setene. Var en 10-15 cm over setet ett par ganger. Men det var virkelig verdt det og. Vi fikk nemlig se en leopard. Den var ute på jakt etter impalaene, fastfood for løver og leoparder. Det var fantastisk gøy å se. Det er veldig liten sjanse for å se både løver og leopard på en og samme dag. Så vi hadde litt av en safari.

 

Nå i dag, søndag har vi bare hatt en lang tur hjem, fikk sovet litt på veien, utrolig nok. Så nå har vi vært nede på Korea Garden og spist. Vi traff noen norske studenter fra høgskolen i vestfold, verden er liten. I tillegg er det også en annen norsk familie her nede. I morgen er siste undervisningsdag, og vi skal gjøre ferdig animasjonsprosjektet vårt.

Er hjemme om en uke, tiden flyr her nede, samtidig som det er utrolig lenge siden jeg var hjemme. Savner alle hjemme, men gruer meg til å dra herfra også.

I dag har jeg vært hjemme fra skolen sammen med Elise. Magen min var ikke helt bra på morgenen, og doene på skolen er så godt som ikke-eksisterende. Dermed ble det en rolig dag her på Korea Garden. Vi fikk gjort noe RLE-oppgaver og slappet av. Elise fikk også æren med å flette de flettene som datt ut i går, og feste de med strikker. Strikkene var utrolig dårlige, og de ryker med en gang, så har byttet ut sikkert 10 stk i kveld. Så får se hvor lenge de flettene holder. Akkurat nå føles det som om de er borte før mandag.

 

Ellers i dag har vi feira bursdagen til Lise, en av studentene. Vi var ute og spiste på Four Seasons. Vi var så heldige i dag at Kjølberg spanderte middagen på oss, utrolig hyggelig gjort. Det ble også kake på henne som på meg. Videre derfra dro vi til en bar der vi satt og snakket litt og spilt ett Afrikansk spill. Det ligner litt på det kulespillet vi har hjemme med kuler i forskjellige skåler på ett brett, og det er om å gjøre å få alle kulene dine opp i din pott. Nesten samme spillet var det her.

 

Fra den baren dro vi videre til en pub der det ikke var særlig liv, det var til og med to stk som lå og sov. Så det ble bare en kort tur innom før vi dro tilbake til Korea. Det var mange som var trøtte og slitne, og ville pakke til i morgen. Da drar vi nemlig på safari til Sambia. Gleder meg utrolig mye. Vi reiser i morgen kl halv ni, og blir borte hele helgen. Blir ikke så mye blogginnlegg fra meg før på søndag.

 

Jeg kjøpte også en Black Mishonaries CD til pappa i dag. Det skulle være bra Afrikansk musikk. Anbefalt av selveste studieleder Odd Eriksen.

 

Da hører dere fra meg på søndag kveld. Så skal jeg kose meg på safari!

Dette var kanskje den tøffeste dagen her nede. I dag har vi ikke vært på skolen, men vært med Belinda på å gå i landsbyen og få barn tilbake til skolen, på village walking. Dette går ut på å gå ut i landsbyene og få elever tilbake på skolen. De som ikke har klær får noen klær de kan bruke. Vi kjørte alle sammen til Chankandwe og gikk derfra og ut i landsbyen som er der. Vi hadde med oss ett stort lass med klær som vi håpet å få gitt bort til noen som trengte det. Og det kan man si at vi fikk gjort. Vi var klar over at vi kom til å se veldig fattige mennesker på denne turen, og at det dermed kom til å bli en ganske tøff opplevelse. På vei ned til det stedet der de fattige skulle samles for å få litt klær osv, så vi mye fattigdom som vi ellers bare har kjørt forbi. Det er virkelig noe helt annet å gå ut av bilen og se menneskene der på nært hold. Vi gav noen klær til en dame som ikke hadde fått noe ved forrige village walking, hun bodde alene i et lite skur med tre barn. Vi gikk videre, og på veien møtte vi en sånn Iguana eller noe, den var i alle fall grønn, men var ganske liten. Moro å se, fikk tatt bilde av den.

 

Vi kom ned til stedet der vi skulle dele ut klær, og det var en del mennesker der som så ut som de vi har sett ellers i gatene. Dette var visst de fattigste som var samlet for å få ting. Utdelingen begynte ganske pent ved at de satt på bakken i rekker, og vi delte ut. Det var ganske ekkelt å dele ut klær. Der skulle du stå og velge hvem du skulle gi hva til. Og garantert var det noen som ikke fikk noe som helst. Men utdelingen begynte greit med at gi så an gutte- og jenteklær og gav de det vi tenkte kunne passe. Etter hvert som de så at vi delte ut, og de skjønte at de ikke fikk noe hvis ikke de var mer offensive, begynte det å bli litt ille. De røsket og dro ting ut av hendene mine og hendene til andre. Det var flere ganger som jeg hadde plukket opp en ting fra baggen jeg hadde med, som jeg hadde tenkt til en liten gutt, og det var en voksen eller ett annet desperat barn, som snappa det ut av hendene mine eller den andres. De begynte å dra i sekken, i meg, armene mine, de dro klær ut av sekken. Jeg måtte bare flytte meg hele tiden så det ikke skulle bli helt kaotisk. De stod som gribber rundt matfatet. Det var tydelig at de sloss for livet om de klærne. Det ble faktisk nesten slosskamper.

 

Vi fikk virkelig se Afrika på sitt verste. Jeg har aldri tenkt at noen kunne bli så desperate etter klær at de sloss med sine egne naboer om en ussel Buff fra Medicus Plesner(takk mamma, det var tydeligvis satt pris på), eller en helt vanslig t-skjorte. Jeg hadde noen leker som Elise skulle ha gitt bort til noen ho kunne ta bilde av at fikk dem, men det var ikke så lett å få gitt noe til en person, så det endte med at vi tok med lekene ut av kaoset, og gav det til noen vi møtte på veien, da fikk vi tatt bilder også. Det var nemlig et søskenbarn som hadde sendt med henne lekene. Det var en fin ting å kunne gi bort klær til noen som trengte det så desperat som de gjorde, men det var også vondt å se at de sloss om klærne. Det er umulig å beskrive det desperate blikket de hadde i øynene da de fikk gavene.

 

Vi gikk derfra ganske tomme inni oss, og mange felte noen tårer også. Jeg har faktisk ikke grått her nede enda. Det eneste jeg har fått tårer i øya av er å se at de ble så glade for fotballene de fikk, og å høre at det var Kristoffer som ringte meg i stad. Kjempekoselig å høre stemmen til kjæresten for første gang på tre og en halv uke. Har så vidt hørt den en gang på skype, men linja var så alt for dårlig, som vanlig. Jeg vil ikke si at det jeg ser ikke går inn på meg, for det gjør det virkelig. Reaksjonen er vel bare en annen, og det blir vel kanskje til at alt kommer på en gang til slutt.

 

Da vi kom tilbake på Chankandwe, som er skolen til Madeleine og Stine, og førskolestudenene, samlet vi oss på læreværelset og fikk litt å drikke. Her ble det også samlet inn penger til skolegang for barn i landsbyen som ikke har råd. Det koster 100 kwatcha for tre måneder. 100 kwatcha er 4 norske kroner. Jeg gav 3000 kwatcha, kunne nok gitt mer og, men det tilsvarer skolegang for ti personer i ett år. Og da betalte jeg 120 norske kroner. Det sier litt om fattigdommen når de ikke har råd til å gå på skole. Det var viktig at vi gav pengene til Belinda som vi var med, og ikke de i landsbyen selv, for da ville det bare gått til mat. Ikke at det er så forferdelig det heller, men det er veldig viktig å få folk til å gå på skolen her nede.

 

Etter denne turen dro vi til kontrasten selv, nemlig Capital hotell. Her lå vi på solsenger og solte oss med tankene tilbake på village walkingen. Sola var som vanlig fryktelig mye sterkere enn ventet, så jeg er ganske rød bak? Fra skulderblad til hæl. (ikke helen, for det er navnet mitt;)) Det var godt med litt avkobling.

 

I kveld har jeg blitt flettet rastafletter på. De skulle først gjøre det sånn inntil hodet på halve hodet, men de klarte ikke å flette det glatte håret til meg og Stine på den måten. Det endte med at Stine droppet fletter, mens jeg var litt staere på at jeg skulle ha fletter, og ble fletta sånne rett ned fletter på hele hodet. Det tok ikke mindre enn 4,5 timer+. Ikke ble det så superfint heller, men helt ok! De hadde ikke gummistrikker til å feste nederst da, så nå har jeg hestehale, og så skal snille Stine og de som gidder hjelpe meg i morgen og flette helt ned og sette på gummistrikker. Det er litt kjekt at jeg kan vaske håret, og ha en annen sveis enn hestehale når jeg først har sittet i 4-5 timer og flettet håret. Vondt gjorde det og! I morgen er det også tilbake til skolen, da skal vi fortsette med animasjonen som vi har begynt på. Får nok lagt ut filmene når jeg kommer hjem. Noen er litt bedre enn andre, det er ikke bare lett å dirigere afrikanske barn som ikke skjønner engelsk overhodet selv om de undervises i det. Lise har også bursdag i morgen, så da skal vi ut og spise. Koselig! Er i grunn litt sulten nå, ikke spist siden kl to pga flettene, og ikke mat før i morgen tidlig.

 

En annen ting vi fikk høre i dag er at alle geitene som de har i landsbyen ved Chankandwe og Chinsapo er forhekset. De kan ikke drikke melken deres, eller spise dem. De er ganske så overtroiske her nede. Det er ett tre som jenter kan ta på for å få større pupper. Noe man kan spise for å bli gravis, som så ut som stein. Det har også blitt arrestert en heks da noen av studentene var på rundtur i landsbyen. Fengslet her nede så visst ut som et vanlig hus her nede gjør, med gitter på toppen. Ett rom til alle fangene. I tillegg er de så fryktelig kristne. Noen er helt ekstreme og sier god bless you til alt. De lurer på hva jeg som ikke tror på noe, tror at skjer når jeg dør. Haha?

Nå er det straks nattan med rastafletter i hestehale og solbrent baksiden, nam.